My Life med Lisa

Det ville være veldig enkelt nå å si alt var alltid fantastisk, og Lisa var første dag med solskinn. Det ville være lett å si at .... Men løy.

Selv nå 8 År senere, Jeg husker veldig godt ennå, at første året var en stor utfordring med Lisa. Det var utmattende, brakt meg til min grenser oftere og det var øyeblikk da jeg gråter av ren utmattelse, han kunne bare.

Uansett årsak, eller om det kan være helt normalt for barn RCDP, Jeg vet ikke, Lisa men hatet å bli rørt. Det var det samme hva jeg gjorde, selv når jeg strøk henne bare små hender, Hun begynte å skrike med alle hans kunne. Så naturlig var hver bleie endring og flytting for oss begge å ytre horror. Hun skrek og jeg var mer nervøs for frykter jeg ville skade henne. Å, var vi både store for oss rocking hverandre høyt ... en sann drøm team.

For å gjøre vondt verre fordi Lisa hadde på seg sin kontaktlinser og linser avstand både en cataract briller. Krokene på linsene ble, at hver morgen og hver kveld var rent ut. Og nå forestille seg noen, som det må være rumzufummeln med store voksne hender i liten baby øyne. Ingen verktøy (Slike pipetter, som er sagt å suge kontaktlinser) lettet både av oss og vi kjempet hver dag og ofte jeg rev den lett fra en feil i øyenkroken. Det var forferdelig ... jeg ønsket å hjelpe min datter og gjorde det vondt henne også! Og det virket som den var kommet, Lisa var gitt med jevne mellomrom, en konjunktivitt. Dette betydde for oss ... kontaktlinser pause.

For en velsignelse! For, se!, når Lisa ikke var bruk av kontaktlinser og bare lov å bruke øynene, Hun var glad og fornøyd! Jeg fikk lov til å røre henne, Jeg fikk lov til å komme nær henne og hun har ingen frykt! Det tok lang tid, før jeg så denne linken. Men så var jeg klart fra tid til annen, at Lisa nok ting, kunne de ikke håndterer det hele tatt og alt plutselig kom over dem zugerauscht, det skremmer helvete. Dessverre er jeg ikke visste på dette tidspunktet, at det hadde selv vært en for blinde, Vi ville ha vært i denne situasjonen til side. Og så jeg bestemte meg for skyld datteren min, av linsen omsorg. Så jeg fikk Lisa's frykt for kontakt sakte inn i grep og vi kunne sitte i timevis kosete. Vi utviklet vår egen måte å gjøre noen ting, med ZB. Jeg trakk Lisa alltid starter ved foten av. Jeg har aldri tok henne like over hodet, Først fordi de holde oss til den følelsen i en genser, eller kroppen kunne ikke stå i det hele tatt, og for det andre fordi jeg ikke flytter armene gjennom Tetraspastik kunne.

Men selvfølgelig var jeg godt over årene, vil alltid være situasjoner der jeg trodde: "Det er nok! Hvor mye eller ikke kan stå barnet mitt?"ZB. Lisa, med ca. 5 År fikk epilepsi og anfall ... de alltid fikk mer skriking, holdt pusten, så ut som om de ville se et monster, så full av panikk ble deres syn. Eller som de julen 2008 var så alvorlig syk, Jeg hadde bare frykter at deres liv vil ikke være nok i denne omgang. Jeg holdt henne i armene mine og ba dem å fortsette å slite i taushet, at vi fortsatt ønsker å gjøre så mye og jeg vil vise henne så mye. Og hun igjen brakte denne umenneskelige styrke til å fortsette å gjøre, ikke å gi opp og å gjøre den neste pusten.

Selvfølgelig er ideen, at det kunne være den siste dagen med min lille engel, aldri helt får ut av hodet mitt. Det er som en skygge, du kan ikke se, men som alltid er der. Og jeg har lært av den hver dag med datteren min til å nyte spesielt. Jeg vet ikke hvor lenge deres makt fortsatt går og hvor lenge lykken fortsatt innehar. ... Og jeg vet, X på et tidspunkt at den dagen livet mitt er revet fra hans røtter, men inntil da:

Jeg er takknemlig, at jeg kan ha en liten engel ved min side.